Til ungdommen 

 

 

Kringsatt av fiender, gå

inn i din tid!

Under en blodig storm -

vi dig til strid!

 

Kanskje du spør i angst,

udekket, åpen:

hvad skal jeg kjempe med,

hvad er mit våpen?

 

Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd.

 

For all vår fremtids skyld,

søk det og dyrk det,

dø om du må - men:

øk det og styrk det!

 

Stilt går granatenes

glidende bånd.

Stans deres drift mot død,

stans dem med ånd!

 

Krig er forakt for liv.

Fred er å skape.

Kast dine krefter inn:

døden skal tape!

 

Elsk - og berik med drøm -

alt stort som var!

Gå mot det ukjente,

fravrist det svar.

 

Ubygde kraftverker,

ukjente stjerner -

skap med, med skånet livs

dristige hjerner!

 

Edelt er mennesket,

jorden er rik!

Finnes her nød og sult,

skyldes det svik.

 

Knus det! I livets navn

skal urett falle.

Solskinn og brød og ånd

eies av alle.

 

Da synker våpnene

maktesløs ned!

Skaper vi menneskeverd,

skaper vi fred.

 

Den som med høire arm

bærer en byrde,

dyr og umistelig,

kan ikke myrde.

 

Dette er løftet vårt

fra bror til bror:

vi vil bli gode mot

menskenes jord.

 

Vi vil ta vare på

skjønnheten, varmen -

som om vi bar et barn

varsomt på armen!

 

****

 

 

De beste

 

 

Døden kan flamme som kornmo;

klarere ser vi enn før

hvert liv i dens hvite smerte:

det er de beste som dør.

 

De sterke, de rene av hjertet

som ville og våget mest;

rolige tok de avskjed

en etter en gikk de vest.

 

De levende styrer verden,

en flokk blit alltid igjen,

de uunværlige flinke,

livets nestbeste menn.

 

De beste blir myrdet i fengslet,

sopt vekk av kuler og sjø.

De beste blir aldri vår fremtid.

De beste har nok med å dø.

 

Slik hedrer vi dem, med avmakt,

med all den tomhet vi vet,

men da har vi sveket de beste,

forrådt dem med bitterhet.

 

De vil ikke sørges til døde,

men leve i mot og tro.

Bare i dristige hjerter

strømmer de falnes blod.

 

Er ikke hver som har kjent dem

mer rik enn de døde var -

for menn har hatt dem som venner

og barn har hatt dem til far.

 

De øket det livet de gikk fra.

De spøger i nye menn.

På deres grav skal skrives:

De beste blir alltid igjen.

 

(Island, september 1942)